FOLKETS BAD
Avgangsprosjektet mitt er en ny versjon av folkebadet. En type som forholder seg til en lokal kontekst.
Oslo bys utvikling og mangelen på svømmehaller ble en anledning til å henvende seg til et lokalsamfunn og et kvartal i byen. Prosjektet foreslår et alternativ til-, og går imot samlingen av større stedsløse svømmeanlegg. Forslaget skal bryte med sentraliseringsmønsteret og underbygge særlige lokaliteter i byen. Jeg ønsker å bringe badene fra det stedsløse mot det kontekstrelaterte.
Selv om Oslo har gjennomgått en stor vekst de siste årene, har det ikke blitt bygget nye svømmehaller i byen siden 1983. Det finnes kun åtte offentlige bad i byen. De tidligere folkebadene er stengt eller revet. Politikerene svarer på problemet med å bygge ut store svømmeanlegg i utkanten av byen. Anleggene relaterer seg lite til stedet og ser like ut over hele landet. De lokale svømmehallene er ved å forsvinne fra byen. Problematikken Oslo står ovenfor i dag krever en oppmerksomhet ovenfor ivaretakelsen av byens særligheter. Hvordan kan man imøtekomme behovet for svømmehaller og stadig bevare byens lokale identiteter, er mitt spørsmål i dette prosjektet.
EN SERIE BYDELSIDENTITETER
Omkring den industrielle revolusjon fikk samfunnet øynene opp for den hygieniske sundhetsverdien i forbindelse med hygieneproblemer og sykdomssmitte. Mangel på hygieniske tilbud var et utbredt problem i Europa. En engelsk lov fra 1846 krevde at kombinerte dusjbad og vaskerier skulle oppføres i alle byer over en viss størrelse. I begynnelsen var kurbadene ment for overklassen, men ettersom folkehelsen var en allmenn sak, utvidet tilbudet seg. Omkring 1880-årene ble det oppført en serie av små, lokale badeanstalter i Oslo. Byens nye serie av bad, hadde forskjellig karakter utifra størrelse og omfang, men lånte også trekk fra bydelens identitet.
For å svare på min egen problematikk, har jeg valgt å tegne en serie av folkebad. Jeg har tegnet en enklere og mindre versjon av svømmehallen, for å ta tilbake idéen om å skape lokale bybad for folket. Rekken av tre folkebad, danner grunnlag for å studere forskjeller og lokaliteter i byen.
TYPEN
Jeg forstår typen som en bygningskropp basert på noen grunnprinsipper som gjør den gjenkjennelig. Grunnprinsippene forhandler med den spesifikke konteksten. I folkebadets tilfelle er prinsippene noen klare funksjoner og elementer, samt dens rolle i samfunnet og byen. Typene består av et felt av grunndeler som gjentas i forskjellige versjoner. Jeg ser typen som mer løsrevet fra en form, enn hva den har vært tidligere i historien. Jeg gjentar ikke typen i en kontekstløs forstand. Arbeidet med typene har i hovedsak handlet om å finne en balanse mellom typenes likheter, og den lokale relasjonen til byen. Prosjektet er altså en forhandling mellom likhetstrekk og de lokale særegenhetene i bydelene.
Badene er lokale badetilbud, og tillater seg derfor å bryte med noen av standardene for store svømmehaller - som for eksempel antall baner. Badene er et sted for lek og svømmeopplæring - et oppholdssted i byen. Størrelsen til badetypen er mindre, for å kunne anpasse seg i tette bydeler. Programmatisk er også innholdet tilbakeholdent og enklere.
FROGNER
Frogner er et finere bolig- og næringsområde på Oslos vestkant. Ifølge kommunen, er det sterkeste behovet for svømmehaller i dette området. Bydelen er preget av bygårder i mur fra siste halvdel av 1800-tallet med plastiske fasader, balkonger og karnapper.
Sitet jeg har valgt ut er en løkke. Altså et grøntareal som tidligere har vært brukt til å dyrke jord med et tilhørende hus, en villa.
Typen på Frogner er bygget opp omkring idéen om et løkkehus, eller en villa med hage. Den referer tilbake til villaen som en gang stod på tomten. Bygningen spiller på symmetri og plastisitet i form av karnapper og balkonger.
Planene er organisert som rom på rom, et overskudd av stuer. Søylene med trapper og heis står sentralt som en kolonnade, flyttet inn i bygningen. Dette badet studerer det romlige forløpet fra inngangen til foyeren til bassenget til takterrassen. Etasjen over minner om en stor balkong med kikk ned til foyeren og bassenget. Her er det salonger og velvære. På toppen er det en takterrasse med blikk tilbake på byen.
VÅLERENGA
Badet på Vålerenga henvender seg til bakgården. Typen spiller på en dobbelthet med en anonym front mot gaten og stiller seg inn i rekken av hus med port på siden.
Bak porten skjuler det seg en bakgård med masse dører - en rekke av båser som husker tilbake til stallen som en gang lå i bakgården.
Den besøkende taes altså fra gaten, igjennom porten og inn i bakgårdens indre liv. Båsene er omkledningskabiner som fører direkte inn til bassenget. Badets grovhet og halvklimateriserte bassengrom peker mot bydelens staller og skur. Et oppstykket trepanel med synlige spikerslag spiller opp mot Vålerengas byggetradisjon.
BJØLSEN
Industriområdet på Bjølsen ligger bak murer og bærer preg av være en lukket og utilgjengelig verden. Industribygningene har sin egen skala og logikk. Sammen med en sterk kobling til akerselva som renner gjennom Oslo, har gigantene skapt sitt eget felt i bydelen, som Bjølsen Folkebad forsøker å tilgjengeliggjøre.
Typen på Bjølsen er et utendørsbad og er den enkleste versjonen av bybadene. Typen er bygget opp omkring sin gjentakende takt av betongelementer og har en enkel organisering. Badet er en beholder - eller et kar som spiller på tomhet og har grovere karakter enn de andre. Under bassenget befinner det seg en rute ned til elven hvor det er en sauna og et badested. Beholderen står som et av elvebassengene i Akerselven. Bassengkanten er en terrasse med blikk tilbake på byen, industrien og elven.
