ET HJEM I KONGELUNDEN - fornyelse av Kongelunden asylsenter
Min oppgave har gått ut på å etabler et nytt asylsenter i Kongelunden, som en erstattning av dagens senter.
Nøye registrering av det eksisterende anlegget, samtaler med beboere og ansatte, studie av landskapet og omkringliggende bebyggelse, samt stedets historie, har dannet grunnlag for mitt prosjekt. Jeg har i mitt nye forslag både arbeidet med en landskapelig del og en bebyggelsesdel, med vekt på samspillet mellom disse og hvordan det hele knytter seg opp mot den øvrige kontekst.
Min overordnede ide har vært å plassere asylsenteret inne i en epleplantasje. Ved siden av epletrærnes rekreative kvaliteter, vil plantasjen danne utgangspunktet for en gårdsdrift med blandt annet dyrehold og videreforedling av epler og andre gårdsprodukter. Gjennom dette gir jeg beboerene mulighet til daglig arbeid og aktivitet, i løp av deres opphold på senteret.
Mitt nye asylsenter rommer boliger for omkring 200 mennesker. Hver beboer har sitt eget private hus som inngår i et større fellesskap, tilknyttet et felleshus, som det tilsammen finnes fire stykker av. Felleshuset tilbyr fellesspisning hver kveld, en stor stue med peis, vaskeri, samt et drivhus og to kjøkkenhager. Det finnes fire ulike privathustyper beregnet på forskjellige beboergrupper; enten man kommer som en familie, enlig, eller har andre spessielle behov. Hvert enkelt hus inneholder soveareal, te-kjøkken, badeværelse, stueareal og en lille terrasse.
I utarbeidelsen av prosjektet, har forholdet mellom det private og fellesskapet vært viktig. Til forskjell fra en tradisjonell institusjonsbyggning der soveområder, kjøkken, adminstrasjonslokaler og aktivitetsrom ofte blandes sammen i en byggning, har jeg i mitt forslag valgt å skape et tydeligere skille mellom det som hører til det private, det som tilhører fellesskapet og det helt offentlige. På denne måten kan bebeoeren i høyere grad ta et selvstendig og aktivt valg om å være sosial, eller privat.
Med denne kolasjen ønsker jeg å illustrere at uansett hvor hjemlig og tilrettelagt man enn gjør det, vil en som søker asyl alltid ha i bevisstheten at man når som helst kan bli “revet” opp og kastet videre - til et nytt sted, eller tilbake dit man flyktet fra. Kongelunden er ikke det endelige målet, men et stopp på veien.
Vrimmelet av alle de små, fargerike husene represeneter de ulike individene; som tilsammen danner et fellesskap. Dette står som et motsvar til en stor, sammenhengende byggningsmasse, hvor enkeltmenneskene med deres ulike personligheter og historier står i fare for å blandes sammen og usyneliggjøres.
De private bolighusene nærmest svever rundt mellom epletrærne. Deres retningsløshet og flimrende uttrykk skiller seg tydelig fra det ellers sarte og rolige landskapet og den omkringliggende bebyggelsen, hovedsakelig preget av klassiske, danske landbruksbyggninger. Disse byggningene skal fungere som trygge og hyggelige oppholdssteder, men uttrykker samtidig bebeoerenes, på mange måter, flyktige og rotløse tilværelse på et asylsenter.
De større, hvite byggningene representerer fellesfunksjonene - både de lokale felleshusene med tilhørende drivhus (som jeg tideligere har nevnt), samt fjøs til får og høns, byggning for epleproduksjon, stort felleshus til fester og andre arrangementer, beboerresepsjon, kafé og gårdsbutikk, og verkstedslokaler. I motsettning til de private bolighusene, relaterer deisse byggningene seg til den omkringliggende bebyggelsen - både orienteringsmessig og størrelsesmessig og signaliserer på denne måten at de hører spesifikt til på Kongelunden.